Å bli sett.

Jeg ser at siden min blir besøkt. Og kommentert. Det er hyggelig. Det lindrer ensomheten.

(Selv om jeg synes det er ganske ufølsomt å signere med Killermax i en tid som denne.)

Jeg setter stor pris på at det finnes flere der ute som forsøker å finne ut hva som skjedde med Borgny. Om hun hadde mailadresser? Jeg vet ikke, vi ringte alltid til hverandre...men hun hadde en side på Facebook, tror jeg. Borgny var egentlig ikke veldig opptatt av sånt, hun var en jordnær jente fra Levanger som nok var mer glad i naturen enn Internett. I hvertfall slik jeg kjente henne.

Noe kjæreste hadde hun heller ikke for tiden, men til gjengjeld hadde hun mange gode venner og venninner. Hun elsket å komme hjem til jul (da kom de alle hjem, jentene, med menn og stadig flere barn) og de møttes alltid oppe hos Cecilie lille julaften. Cecilie og Ann-Kristine var nok Borgnys nærmeste herifra. Borgny elsket å leke med barna deres - og motsatt.

Beate Lønn kjenner jeg ikke, ei heller Katrine Bellmann. Men det er en mann som heter Bellmann, som jeg har snakket med på telefonen et par ganger. En arrogant fyr som serverer meg tåkeprat hver gang jeg spør om etterforskningen.

Det var derfor jeg kontaktet Harry.

Og tilslutt kom han hit. Vi snakket sammen, lenge. Han ga meg troen, håpet tilbake. En klok mann, Hole, men nesten ikke til å kjenne igjen fra de gangene jeg har sett ham på fjernsyn. Sliten, tynnere enn sunt er, og med dette tunge blikket. Han turde nesten ikke være hjemme hos meg, men ville at vi skulle gå i skogen når vi snakket.

Men som jeg har nevnt tidligere, jeg har lovet ham å ikke dele samtalene våre med andre.

Annet enn dette:

Han ba meg skrive en melding her til en som heter Øystein tirsdag ettermiddag.

Det er det minste jeg kan gjøre.

PS. Jeg legger meldingen ut kl. 1800.