Det fineste øyeblikket

Det var 1983, mot slutten av sommerferien. Borgny feiret 7-årsdagen sin her hjemme i Levanger. Vi hadde dekket på ute, det hadde blitt sent, sola var på hell, vinden lekte med noe gavepapir på plenen og Kari kom ut med bløtkaka. Syv lys for Borgny. Hun blåste ut seks av dem og Kari lo og sa:

- Men det betyr at du blir gift, Borgny!

Borgny så opp på meg, med munnen full av kake: - Da vil jeg gifte meg med dere!

Og vi lo. Kari, Borgny og jeg.

Jeg sitter og ser på bildet nå. Naboen kom bort og fanget oss i øyeblikket. Kanskje var det vårt lykkeligste. Man tenker jo aldri over det der og da. Men nå.

Borgny fikk aldri oppleve det å gifte seg. Kanskje med Charlotte. Skape sitt eget liv.

Jeg veksler mellom sorg og sinne. Den som stjal livet fra henne, fortjener ikke å leve selv.

Til dere som spurte om bibliotekskortet. Nei, jeg har sett noe slikt, dessverre. Bellmann fra KRIPOS ringte merkelig nok i kveld og spurte om det samme. Når det gjelder kjærestene hennes - vel, det var vel aldri noe virkelig alvorlig. Men jeg vet at Trond Fredrik, som overtok gården ved siden av, lenge var interessert. Men han er gift nå. Fire unger.

Jeg ble sittende ute i kveld, og følge solas bane, der den gled ned mot Frolfjellet. Og forsvant bak det mørke. Så gikk jeg inn for å skrive dette før jeg nå går og legger meg.

God natt. Farvel.

Borgnys kjærlighet

Jeg har fått flere kommentarer på mitt forrige innlegg. Ett av dem fikk meg til å gråte.

Å lese at Borgny var så forelsket, at hun kanskje hadde funnet den store kjærligheten, rett før hun ble drept, det var sterkt for en far. Borgnys tidligere kjærester (som jeg vet om) har vært gutter, så det at det var en annen jente, var også en overraskelse, men ikke desto mindre gledelig.

Og nå er begge revet bort. Det er så ufattelig meningsløst.

At hun ikke hadde fortalt det til meg, bekrefter bare det hun selv skriver - at hun var livredd. Borgny og jeg var nære, som enebarn og enslig pappa hadde hun og jeg et helt spesielt forhold. Jeg er nå helt sikker på at den hun var redd for er morderen. Og det har fått meg til å tenke tilbake. Og prøve å huske, om hun noen gang det siste året har nevnt noen, en mann, en kjæreste. Det eneste jeg kan komme på, var at hun var litt hemmelighetsfull på våren en gang - at hun snakket noe om en hyttetur, og jeg husker jeg tenkte at noe kanskje var på gang.

Og apropos hytte, flere spør om hvor vår ligger: Den er på Mylla nord i Nordmarka, og har vært i Karis (min avdøde kone) familie i alle tider. Vi brukte den mye før Kari døde, men nå har jeg ikke vært der på mange år. Borgny derimot, har brukt den litt mens hun har bodd i Oslo, glad i naturen som hun er...var.

Dagene er så ulike nå, noen bærer bud om at livet går videre, at jeg kan forsone meg med det som har skjedd, at det finnes en framtid. Andre derimot er bare svarte av sorg, savn og fortvilelse.

Dette er en slik.

Bellmann

Høsten har kommet til Levanger. Selv når sola titter fram, er det kaldt. I dag tente jeg på peisen, for første gang siden vinteren.

Snakket med KRIPOS igjen i dag. Denne gangen var det faktisk de som ringte. Det vil si, det var Bellmann. Han spurte meg ut om Borgny, spørsmål jeg er blitt stilt tidligere, på denne siden også. Om hun hadde noen uvenner. Og særlig om jeg kjente til noen tidligere, problematiske kjæresteforhold eller lignende. Jeg sa som sant er at, nei, jeg gjorde ikke det. Han var pågående, og det var først da jeg spurte ham om hvem Charlotte Lolles var og hva de visste om henne, at han ble stille. Lenge.

- Hvordan kjenner du til henne? spurte han.

-  Jeg har hørt at hun er drept. Og at hennes sak muligens har noe med Borgnys å gjøre.

- La oss ta oss av politiarbeidet, Stem-Myhre.

Før han la på. Det er nettopp det jeg er redd for, at det er de som tar seg av politiarbeidet. 

Jeg har ikke hørt noe fra Harry Hole siden han var her.

Beskjeden fra Harry

Man kan si mye om Harry Hole. Og meningene om ham er garantert mange. Men han er utvilsomt en forunderlig mann. 

Det siste han gjorde før han dro var å gi meg en lapp, før han sa: "Post denne på siden din tirsdag ettermiddag, Arne. Den er til Øystein." Ikke noe mer.

Javel. Så jeg gjør som han sier, her er beskjeden: "Finn Harry."

Jeg vet ikke hva han mener. Kanskje det haster?

Arne. 

Å bli sett.

Jeg ser at siden min blir besøkt. Og kommentert. Det er hyggelig. Det lindrer ensomheten.

(Selv om jeg synes det er ganske ufølsomt å signere med Killermax i en tid som denne.)

Jeg setter stor pris på at det finnes flere der ute som forsøker å finne ut hva som skjedde med Borgny. Om hun hadde mailadresser? Jeg vet ikke, vi ringte alltid til hverandre...men hun hadde en side på Facebook, tror jeg. Borgny var egentlig ikke veldig opptatt av sånt, hun var en jordnær jente fra Levanger som nok var mer glad i naturen enn Internett. I hvertfall slik jeg kjente henne.

Noe kjæreste hadde hun heller ikke for tiden, men til gjengjeld hadde hun mange gode venner og venninner. Hun elsket å komme hjem til jul (da kom de alle hjem, jentene, med menn og stadig flere barn) og de møttes alltid oppe hos Cecilie lille julaften. Cecilie og Ann-Kristine var nok Borgnys nærmeste herifra. Borgny elsket å leke med barna deres - og motsatt.

Beate Lønn kjenner jeg ikke, ei heller Katrine Bellmann. Men det er en mann som heter Bellmann, som jeg har snakket med på telefonen et par ganger. En arrogant fyr som serverer meg tåkeprat hver gang jeg spør om etterforskningen.

Det var derfor jeg kontaktet Harry.

Og tilslutt kom han hit. Vi snakket sammen, lenge. Han ga meg troen, håpet tilbake. En klok mann, Hole, men nesten ikke til å kjenne igjen fra de gangene jeg har sett ham på fjernsyn. Sliten, tynnere enn sunt er, og med dette tunge blikket. Han turde nesten ikke være hjemme hos meg, men ville at vi skulle gå i skogen når vi snakket.

Men som jeg har nevnt tidligere, jeg har lovet ham å ikke dele samtalene våre med andre.

Annet enn dette:

Han ba meg skrive en melding her til en som heter Øystein tirsdag ettermiddag.

Det er det minste jeg kan gjøre.

PS. Jeg legger meldingen ut kl. 1800.

Da fuglene kom tilbake.

En god dag. Sola titter fram og spanderer 15 grader på rosmarinplantene i den lille kjøkkenhagen min. Har endelig lagt ut litt mat på fuglebrettet igjen, og nå står de i kø utafor stuevinduet mitt, stakkars.

Det er så lett å fortape seg i sorgen, og la tankene gå i alle andre retninger enn her og nå.

Men i dag våknet jeg lettere til sinns. Så i morges gikk jeg inn på Borgnys rom for første gang etter at det skjedde. Ryddet litt i klærne hennes, i gamle skolesaker og fant den gamle teddybjørnen hennes - "Herr Bob". Jeg ble sittende og se på bilder fra da Kari levde, moren til Borgny, fra den gangen vi var en lykkelig familie på tre. Idag er det bare meg.

Det finnes ikke svar på alt. Men jeg får ikke ro før jeg får en forklaring på hvorfor min eneste datter ble revet vekk fra meg. Og jeg skal bruke den uroen og energien til å holde meg i gang, til å holde meg oppe - og til å gjøre det jeg kan for å finne ham som gjorde det.

Troen på at jeg skal klare det, er litt større idag.

A

Frolfjellet

Nok en halv dag på jobben, resten ble brukt på å gå i fjellet. Frolfjellet er flott nå i september, naturen maler med høstfarger og stillheten er mektig. Uansett hva som skjer, har jeg bestemt meg for å jobbe mindre. Har allerede spurt Dag-Henning om han kan overta en del av oppgavene mine.

Sissel: Beklager, men jeg orker ikke ta telefonen om dagen (og ved Heståa og oppover der jeg gikk i dag er det jo knapt dekning), men skal ringe deg imorgen. Ja, jeg har sett videoklippet. Grusomt, stakkars mann. 

Og til deg, Anonym: Ja, jeg har hatt kontakt med Harry, men bare på telefon. Jeg ringte ham mens han var i Hong Kong og gjorde en slags avtale med ham. Jeg har imidlertid lovet ham å si minst mulig om hva vi har pratet om - utover at han var innstilt på å se nærmere på hva som hendte med Borgny. Nå har jeg som sagt ikke hørt fra ham siden lørdag morgen, men jeg vil holde mitt ord enn så lenge. Jeg håper alt er bra med ham, men i alle de tre samtalene vi hadde gikk det tydelig fram at noe plaget ham, han var svært forsiktig og ringte meg alltid opp fra forskjellige eller skjulte numre.

...

Ikveld har gamle skolevenninner av Borgny vært på besøk med blomster, noe jeg satte stor pris på. Nå prøver jeg å se litt på tv, partilederutspørring på TV2...i dag er det Erna. Sikkert ikke hennes feil, men jeg klarer ikke konsentrere meg om noe av det hun sier. 

Min stemme går til Jens uansett. Selv om han snarest må gjøre noe med KRIPOS' forhold til åpenhet og pårørendes rettigheter.